Oppfatningen og forståelsen av mentale egenskaper hos engelsksetteren har utviklet seg fra min første kontakt med rasen. Det første, enkle begrepet hvor hovedinnholdet var at "hundene er veldig snille", treffer til tross for den naive formen likevel spikeren på hodet. Noe mer familie- og barnevennlig enn denne rasen finnes vel knapt i hundeverden.
Neste skritt var å se betydningen av mentalitet som grunnlag for dressur, flokkharmoni, samarbeid og konsentrasjon i forbindelse med arbeidsoppgaver. Det er en forståelse som fortsatt er under utvikling og for min del ser jeg at det er et fagområde en ikke blir utlært i. For hvert kull og hvert individ får en nye opplevelser og bedre forståelse for hva som faktisk bor i hunden, og en blir stadig mer ydmyk ovenfor oppgaven; hvordan vurdere mentalitet og egenskaper hos foreldredyr og linjene bak dem, for å få fram det en ønsker i avkommene.

Jakthund som lekekamerat
Vi hadde engelsksettere i familien vår, og begge mine foreldre hadde egne engelsksettere fra barn- og ungdomsalder.
Vi unger opplevde våre hunder som søsken. De var med i leken, de måtte sitte pent når vi laget dukkeselskap, de måtte ikke røpe hjemmesteder når vi lekte hjemmeleken, de fulgte etter oss til skolen og fikk som regel delta i første time, før læreren sendte oss hjem med den firbente skoleeleven, de var med på utedoet når vi var på hytta og ikke turte gå alene ut i mørket, de var sengevarmere i kalde vinternetter på fjellet og trygge støttespillerere og trøstere når vi skadet oss under litt for voldsom lek. 
Vi fikk et helt naturlig forhold til jakt og hundenes oppgaver i forbindelse med jakten. Vi var vant med at hunden var en del av teamet, at den fant fugl, at far skjøt og at fuglen ble apportert. 
Vi var sikre på at når vi ble voksne, skulle vi selvfølgelig ha engelsksetter. 
Av forskjellige årsaker ble det bare meg som fortsatte med jakthund.

Med de erfaringene jeg hadde fra våre hunder, tenkte jeg ikke særlig over hva som ville komme ut av en paring på min første engelsksetter. Jeg tok det for gitt at rasen nærmest var en ensartet gruppe med helt like egenskaper. Selv om vi hadde en tispe hjemme som ikke ble avlet på fordi far mente hun ikke var god nok, hun manglet litt på utholdenheten på jakt over mange dager, hadde hun likevel mange av de typiske mentale egenskapene til engelsksetteren. Mange hadde nok valgt å bruke henne i avl til tross for denne mangelen.
Dette valget gjorde imidlertid at hun ble den siste hunden i fars oppdrett "Samsjøen".
Jeg valgte derfor en ny hund som hadde noen av fars gamle linjer bak på morssiden og helt nye linjer på farssiden.   
Jeg kunne ha fortsatt med Samsjøen, men valgte etter endel tankevirksomhet å avle under mitt eget kennelnavn, Jentefjellet. Hytta som foreldrene våre bygde i Sirdalen i 1965, ligger ved foten av Jentefjell. Her fikk jeg mine første egne jakterfaringer og jeg syns navnet ga meg en riktigere identitet. Selv om det var mine foreldre, og særlig min far, som la grunnlaget for ønsket om å bli jeger med hund, følte jeg vel ikke at jeg noen gang hadde vært en del av hans oppdrett. 

Avlsmålsettingen til NESK endret seg knapt nok i løpet av de siste 20 - 30 årene.
Da jeg begynte å planlegge mitt første kull i 1988, hadde følgende prioritering vært basis i flere år: 1. Jaktegenskaper, 2. Fysisk helse, 3. Gemytt, 4. Eksteriør.
Slik sto prioriteringen fast helt fram til 2006. 
Selv om prioriteringen sto fast, har metodene for kartlegging av egenskapene endret og utviklet seg.  I dag kan en slå fast at utgangspunktet for å finne en makker som man mener passer inn i egen avlsplan, har mye bedre vilkår. Hovedårsaken til det er den systematiske registreringen og utnyttelsen av tallmaterialet fra jaktprøveskjemaene. 

Jaktlige egenskaper
I 1987 kom et nytt jaktprøveskjema som skulle lette arbeidet med registrering av jaktprøvedata, og her håpet avlsrådet at dette ville gi avlsarbeidet en framgang. Avlsrådet sier også at en ikke må sette seg for mange avlsmål samtidig, men påpeker at det likevel bør tas "tilbørlig hensyn til alle disse fire faktorene". 
Det sies lite i beretningen fra 1987 om hvilke jaktlige egenskaper en ønsker.
Man vet imidlertid at svært mange av de mest brukte hannhundene var hunder som jaktet med stort format, enkelte med tildels åpen reviering og de var ikke alltid like samarbeidsvillige. 

Fysisk helse
På området fysisk helse er det først og fremst HD-problematikken samt arvelige sykdommer som får oppmerksomhet. På dette tidspunktet var ikke CL-genet funnet og det var selvfølgelig en faktor som bekymret avlsrådet. Ikke minst hadde man flere gode avlshunder som var bærere, og ettersom man ikke kjente cl-status på nære slektninger, måtte disse også trekkes ut av avlen. I tillegg var man opptatt av øyesykdommen PRA, samt testikkelmangel (som nesten ikke forekom/få/ingen innrapporterte tilfeller) Utover dette ble osteochondrose, albuedysplasi, bittfeil, allergi, immunsvikt nevnt som eksempler på sykdommer som forekommer hos engelsksetteren.   

Gemytt
Under avsnittet om gemytt, beskrives situasjon og ønsker på en måte som gjør det lettere å trekke ut målsettinger. 
"Mental stabilitet er en egenskap som er av største betydning for engelsksetteren som jakthund, og ikke minst familiehund. Pr. i dag har vi ingen objektive kriterier for å bedømme rasens mentale status. Vi vet imidlertid at det er stor forskjell engelsksettere i mellom nettopp på dette området. Om situasjonen har forverret eller forbedret seg i de senere år har vi ingen mulighet til å bedømme. Arbeidet med å forbedre gemyttet hos engelsksetteren vil i alle tilfeller fortsette."
Avlsrådet vurderer mentaltest, men er usikre på hvilke resultater det vil gi for avlsrådgivningen. Avlsrådet mener at miljøet har så stor innflytelse på gemyttet "at den genetiske delen blir ytterst liten. (Lav arvbarhet) Det vi vet er at tispas innflytelse i valpeperioden er av avgjørende betydning. Derimot har man ikke klart å komme fram til en test som på forhånd kan benyttes til å bestemme om ei tispe blir ei god mor eller ikke. Likevel er det grunn til å tro at hunder med negative mentale trekk vil overføre dette til avkommet. NESK anbefaler derfor innstendig om at det kun avles på hunder uten mentale lyter."

Om eksteriør:
Rasetypisk og funksjonelt eksteriør trekkes fram. Man mener at en fuksjonelt korrekt bygget hund er "den mest utholdende og holdbare jakthund." Man mener også at dagens jaktprøver ikke setter disse egenskapene godt nok på prøve og at jaktresultater herfra ikke kan brukes som utvalgskriterium når det gjelder funksjonelt eksteriør, derfor brukes utstillingsresultater. Avlsrådet oppfordrer medlemmene til å delta på utstillinger og konkluderer med at "svært mange av våre beste jaktprøvehunder også viser seg å hevde seg blant de fremste i utstillingenes vinnerklasser." 
På bakgrunn av utenlandske importer som har bidratt til at "engelsksetteren ikke lenger framstår som en like homogen gruppe som tidligere", bes oppdretterne om å "legge vekt på å avle frem engelsksettere av den rette funksjonelle type."

1990-jaktegenskaper
I beretningen for 1990 konstaterer avlsrådet at engelsksetteren dominerer i toppen av norsk fuglehundsport. Samtidig pekes det på at det er for mange engelsksettere som er ubukelige på jakt. Man mener det avles på for mange dårlige individer, og trekker fram oppdrettere som parer etter andre målsettinger enn de som bør være avlens hovedmålsetting, nemlig å heve kvaliteten. 

Gemytt
Det jobbes med et spørreskjema hvor hundeeiere skal svare på spørsmål omkring hundens mentale egenskaper. Det er Eric Wilsom som er arkitekten bak skjemaet.   
I 1992 er resultatet fra spørreskjemaet presentert. I oppsummeringen skriver avlsrådet: "Om resultatene fra spørreundersøkelsen var positiv for den delen som omhandlet den fysiske helsen var det noe mer blandet når det gjaldt den psykiske delen. Andelen av hunder som var usikre/bråkete i hundegård, mot fremmede mennesker og fremmede hunder var høyere enn ønskelig.  At engelsksetteren er lett å skremme (liten dådkraft) var ingen overraskelse, og har vel også mindre praktisk betydning.  Derimot svarte nokså mange at deres hund var lett å "stresse" hvilket er et vesentlig større problem."
Tiltaket er å "kun benytte psykisk sunne individer i avlen, kanskje spesielt på tispesiden, samt å unngå å benytte for nært beslektede paringspartnere."

Jaktegenskaper
I 1992 får formatet negativ omtale fra jegerstanden: "Fra jegerhold hører vi derimot stadig oftere klager over hunder som holder for dårlig kontakt og som er vanskelige å dressere. Hvor mye av dette problemet som skyldes arv og hvor mye som skyldes opplæring kan vi ikke med sikkerhet si, men at arvens betydning er vesentlig, er vi nokså overbevist om. Vår hovedmålsetting er å avle en engelsksetter som den vanlige jeger er tjent med, nemlig nervesterke hunder med gode viltfinneregenskaper som jakter i samarbeid med sin fører."
Det jobbes med et nytt jaktprøveskjema som skal gi bedre svar på avkomstbedømmelsen og særlig på områdene som avlsrådet ønsker å få en oversikt over, viltfinneregenskaper og samarbeid. 
I de påfølgende år er det nye jaktprøveskjemaet tatt i bruk. Det endrer ikke all verden når det gjelder avl, men et skritt i riktig retning er FKF sin henstilling til dommerstanden om å prioritere jaktlig effektivitet sterkere i prøvesammenheng. Avlsrådet mener også at de etter hvert vil kunne gjøre seg nytte av egenskapsregistreringen på jaktskjemaet ved å benytte det i avlsmaterialet. 

Søksegenskaper
Statistikken over søksegenskaper viser at flertallet av engelsksetterne ligger mellom 3 og 4, altså fra god til meget god søksbredde. Det harmonerer tilsynelatende ikke med påstandene fra jegerhold. Imidlertid er de fleste prøveresultatene fra oversiktlige høyfjellsterreng. Dessuten aksepterer mange dommere stortgående hunder, slik at det ikke er sikkert at bildet er helt korrekt.
I 1997 presenteres en oversikt over tallmaterialet fra jaktprøveskjemaet. Det forteller at jaktegenskapene som omfatter aktlyst, fart og stil skårer høyt. På områdene søksbredde og reviering ligger flest hunder rundt den optimale karakteren 4. Samarbeid derimot, heller mot 5, og avlsrådet slår fast at rasen kan være noe egenrådig. 

Årsberetningen fra 1999 og viltfinnerevne
Det er ikke foretatt arvbarhetsanalyser ennå, men utviklingen av jaktegenskapene er godt i gang ved hjelp av jaktprøvenes egenskapsregistrering. Dels er det nå laget statistikker på den enkelte hund, dels på de enkelte avlshundene avkom, og dels på hele populasjonen. 
Avlsrådet har koplet viltfinnerevne sammen med reviering, med samarbeid, med fart og med søksbredde. 
Kanskje ble noen overrasket over resultatene. Statistikken slo nemlig fast at hunder som revierer rundt den optimale karakteren 4 og noe åpent med karakteren 5, fant flere fugler enn hunder som revierer tettere med karakteren 3 og 2. Til og med hunder med 6 (alt for åpen reviering), fant mer fugl enn en hund med 3 i reviering.
Forklaringen har flere årsaker mener avlsrådet: "Egenskapsregistreringene viser at det er sammenheng mellom åpen reviering og stor søksbredde. En stortgående hund kommer over mye terreng selv om det ligger luker innimellom. Jaktprøvene i de fleste prøveterreng vil være så ujevnt besatt med vegetasjon og vilt at det favoriserer hunder som legger opp til biotopsøk fremfor hunder som revierer systematisk, uavhengig av vegetasjon og terrengformasjoner. En tredje forklaring kan ligge i måten vi prøver hundene mot hverandre på. En hund som revierer tett vil bli liggende bak den hunden som "skummer gjennom" terrenget. Sjansen er større for den hunden som ligger først i løypa er først på fuglen."
Altså, under praktisk jakt hvor hunden som regel er alene i terrenget, kan situasjonen bli en helt annen. 

På egenskapen samarbeid viser karakterene 5 og ned mot 4 de beste resultatene. På fartkarakteren er det også farten mellom 5 og 6 som skårer høyest og 5 ned mot 4 kommer hakk i hel. 3 og 2 skårer dårligst.  Søksbredden gir 5 og 4 best resultat. Gruppen som ligger mellom 4 og 3 skårer høyere enn 6 (alt for stor bredde). Gruppen med 6 og 3 (3= god søksbredde) finner omtrent like mye fugl!

Reising og presisjon
Her begynner en også å se på kvaliteten i et fuglearbeide. Det vil si, avlsrådet stiller spørsmål ved statistikkens etterrettlighet. Statistikken fra 1999 viser at over 80 prosent av hundene er villige eller djerve reisere. 
"For å oppnå høyeste premie i AK skal hunden villig reise fugl på kommando." Mange ganger rekker ikke hunden å ta mer enn et skritt fram for at fuglen letter. Hunden har ikke gjort noen feil, den gikk fram på ordre, og for at en ellers utmerket hund skal kunne tildeles høyeste premie får den godkjent reising. En slik reising avkrysses som villig." 
I dag har vi skjema som godkjenner en slik reising, men som ikke forteller noe om kvaliteten på den.
Samme problemstilling kan vi finne under presisjon.  Uoversiktlig terreng og avstand fra hund/fører fram til fuglen gjør det av og til vanskelig å bedømme presisjonen riktig. Tvilen kommer "tiltalte" til gode og en ellers meget god hund får kreditert et presist fuglearbeid. 

Gemytt, helse og eksteriør
Disse områdene har ikke fått all verdens omtale de senere årene. Cl-prosjektet er satt i gang.     

Arbeid mot ny vektlegging av egenskaper i 2001/2002
Avlsmålsettingen har hittil vært uforandret. Avlsrådet ønsker nå å vurdere de tre første egenskapene som like viktige. 

Endring i 2004
I 2004 endres dette og en går tilbake til den tidligere prioriteringen.
Av jaktlige egenskaper er fokuset på reviering og djervhet i fugl prioritert.
På helseområdet står en nå foran gjennombruddet med identifisering av cl-genet. Avlsrådet har først og fremst hatt fokus på helse knyttet opp mot sykdommer og hele ni sider i beretningen omhandler dette. Forøvrig er det ikke noe som tyder på en økende negativ frekvens på noen sykdomsområder.

Cl-gentesten
I 2005 var gentesten for cl et faktum. NESK avlsråd og styre vedtok å følge anbefalingen til NKK sitt sunnhetsutvalg om kjent cl-status på alle engelsksettere som brukes i avl.
Tidlig på 2000-tallet satte en i gang forskning på utbredelsen av hypotyreose (nedsatt stoffskifte). I en periode på fem år ble rundt 1000 engelsksettere testet. Disse ble sannsynligvis testet på mistanke fra eier. 30 prosent av disse viste seg å ha verdier som tilsier at hunden har hypotyreose. 

Gemytt
Hunder med negativt avvikende gemytt og nervestatus skal ikke benyttes i avl, sier avlsrådet i 2005.
"Mentale egenskaper er ikke bare viktige for vår sosiale omgang med hunden. De er enda viktigere for hundens egen velvære. Det er all grunn til å anta at hunder som hele tiden er stresset, oppfatter dette like plagsomt som vi mennesker.  De mentale egenskapene er også avgjørende for hvordan hunder oppfatter læring og dressur og har ofte avgjørende innflytelse på hundens jaktegenskaper, ikke minst i fuglebehandlingen."

Endret avlsprioritering i 2006
i 2006 kom endelig gemyttet opp på førsteplass av prioriterte avlsmålsettinger. Deretter fulgte jaktegenskaper, fysisk helse og eksteriør. Avlsrådet sier samtidig at dårlig gemytt ikke er et problem i vår rase, men skal situasjonen fortsatt være slik, må hunder med negativt avvikende gemytt og nervestatus ikke benyttes i avl.
De jaktlige egenskapene ligger tett opp mot idealene, og utviklingen er positiv når det gjelder reising av fugl. Premiering i forhold til antall sjanser på fugl er viktig å måle fordi det kan fortelle noe om dresserbarhet. Selvsagt spiller også værforhold inn på disse resultatene, men det vil i så fall vise igjen i alle klasser, også i VK hvor hundene har dokumentert dresserbarhet. 
Avlsrådet ber oppdrettere være obs på allergiske hunder.

Genetisk variasjon
Styret i NESK bevilget penger til en undersøkelse som skulle kartlegge genetisk variasjon. Tanken som ligger bak prosjektet er genetisk variasjon som et utrykk for genetisk sunnhet. I hundeavl har en brukt systematisk linjeavl for å "feste" egenskaper. Dersom linjeavl baseres på de mest brukte hannhundene, kan det påvirke det genetiske mangfoldet. Man kan få redusert helse, svakheter ved gemyttet og liknende som resultat, avlsrådet påpeker at viktigst er kanskje poenget med å beholde mangfoldet for å få genetisk framgang for jaktegenskapene. Liten variasjon betyr stor genetisk likhet. For å få framgang er man avhengig av å finne avlsdyr som er bedre enn gjennomsnittet, og er gruppen vi skal finne disse kandidatene i, svært liten, og den genetisk like gruppen svært stor, lager det vanskeligheter for framgang i avlen. 
Prosjektet munnet ut i en rapport som ble lagt fram i januar 2008. 
Denne konkluderte med en tilfredsstillende genetisk variasjon, men det kan gi negative konsekvenser om enkelte linje benyttes for mye.   

Mentalitet istedet for gemytt
I 2008 fikk mentalitet førsteplassen på prioriteringslisten for avlsmålsettingene. Man mener at utrykket er mer dekkende for det en ønsker å fokusere på, enn det noe mer snevre "gemytt".
Avlsrådet har registrert at "det er mange individer i vår rase som har problemer med å koble av. Noen kan ikke være alene, ikke ligge rolig, bjeffer i bil, bolig, hundegård, etc. Den ideelle hund skal være som å slå av og på en bryter - gi alt under aktivitet og ellers være lydløs og rolig. De mentale egenskapene er også avgjørende for hvordan hunder oppfatter læring og har ofte avgjørende innflytelse på hundens jaktegenskaper, ikke minst i fuglebehandling."

Under lenken "Artikler" ligger forøvrig Eric Wilsons artikkel om mentalitet (Fuglehunden 2-08).

Det første kullet ble født 5. januar 1989. Det ble sju valper, fire tisper og tre hanner. Som makker til Skogsbakkens Janka ble NJCH C J Jæger valgt. 
Hvorfor akkurat han? 
Min oversikt over potensielle hannhunder var på det tidspunktet begrenset. Jaktprøvedeltakelsen hadde så langt foregått i Sirdalen, på Hovden og en gang på Forus. Statistikk på dagens nivå var ikke tilgjengelig, så jeg konsentrerte meg om resultater som var presentert i Fuglehunden og det jeg fant av informasjon i NESK sine årsberetninger. Det viste en hund med mange premieringer, flere av høy kvalitet, og tallkarakterer som borget for gode søkskvaliteter uten at han gikk ut av hånd eller ble perifer. 
I tillegg hadde Arne Husveg, oppdretter av Himmelhøgda og bosatt på Jæren,  brukt Jæger på sin tispe med godt resultat. Både Arnes tispe Sølvi (kalt Shiba) og Janka hadde likhetspunkter i linjene bakover.
Jæger ble derfor valgt, og det var slett ikke så dumt. Selv om flere av valpekjøperne var uerfarne som prøvedeltakere, noen også uerfarne som jegere, fikk hundene gode hjem, ble mye brukt og noen fikk også flere premieringer på jaktprøver. En av hannene, Zanto, druknet dessverre halvannet år gammel etter å kommet seg ut på usikker is i oktober. Hannhunden Dixi ble påkjørt på motorveien like ved Stavanger. Han overlevde så vidt det var, men måtte leve resten av livet med "stål i ben og arme", bokstavelig talt, for å holde knuste bein og hofter på plass. Til tross for det, klarte han seg tålig bra på jakt mange år. 
Chako deltok på jaktprøver og ble mye brukt på jakt. En av tispene, Mini, endte i Bødø og ble stammor i familien Mentzonis oppdrett. Tispen Fenja gjorde det brukbart i UK og AK, men skaffet seg aldri apportbevis og måtte la 1.AK-en gå fra seg. 
Hera som jeg beholdt selv, ble fulgt godt opp både på jaktprøver og i utstillingsringen. Hun ble utstillingschampion og var premiert på høyfjell, lavland og skog, med flere gode premieringer i VK.       

Da Janka skulle pares på nytt, falt valget på NUCH NJCH Finnvellen's Cherokee.
Han hadde jeg selv sett i aksjon både høst og vinter, og jeg var mektig imponert. Fuglearbeidene hans var flotte, han var en dreven viltfinner og han hadde et søk som var forutsigbart og usedvanlig jaktbart. Han var eid av Hans Rasmus Astrup og bodde på østlandet i deler av livet sitt, men var i Stavanger hos oppdretter Jon Nesheim i lange perioder. Jon førte ham på flere prøver og Cherokee var i flere år landets mestvinnende fuglehund. I senere tid er han slått av Berkjestølen's Hi-Treff, et resultat av de samme linjer og gener. Mor til Treff er NJCH Berkjestølen's Vicky, og søster til Cherokee, NJCH Finnvellen's Zica, er mor til Vicky. Forøvrig er kombinasjonen bak Cherokee og Zica en suksesskombinasjon med et uttall av sterke og høyt premiert hunder. To viktige egenskaper er på sin plass å trekke fram, fuglebehandling og gemytt. 
Jeg hadde fått sjansen til å bli godt kjent med Cherokee når han var på besøk hos Jon og Lise Nesheim. Det var en hund det var lett å bli glad i. Tillitsfull, hengiven og svært avballansert i alle situasjoner.
Det ble en linjeparing mellom Janka og Cherokee, med Blåmyra's Nicko som bestefar bak begge, men med helt forskjellige morslinjer på begge sider. 
Det ble to kull med de to, totalt 11 valper.
Alle ble brukt til jakt, få ble brukt i prøvesammenheng, dessverre. Den som nok kom lengst, er Jentefjellets Fabio som ble solgt til Slovakia. Han ble jakt- og utstillingschampion der, og ble mye brukt som avlshund. Selv beholdt jeg Mira. Mira var en hund med samme type gemytt, vennlig og avballansert, men svært forskjellig fra Hera. Mira var mer kontaktsøkende, hadde en svært sterkt samarbeidsvilje og var en solid rapportør. Hun rapportrerte også på vegne av Hera, om jeg ikke var raskt nok oppe i situasjonen.  Mira slet en del med innbildt svangerskap og det ødela ganske mange prøvestarter for henne. 
Hun ble premiert i alle grener, men hadde nok styrken sin på skog, spesielt fordi hun hadde sin fars og resten av slektas egenskaper i fuglebehandling. Under vanskelige forhold var det en smal sak å reise på avstand og få uttellling med djerv reis og ro på atskillige meters hold til meg. 
Mira ble brukt i avl og har satt spor etter seg der. Det har blant annet vist seg at kvaliteten på fuglearbeidene har blitt overført videre i flere generasjoner.

NUCH Jentefjellet's Hera fikk bare oppleve to kull på grunn av alvorlige skader etter ormebitt.
Det første kullet fikk en mer tilfeldig karakter. Jeg hadde ønsket meg Vigdaættas Pelle inn i linjene, blant annet for å hente inn morslinjene som lå bak Janka, og fordi min far hadde hatt gode erfaringer med bruk av Vigdaætta på et par av tispene sine. I tillegg var Pelles avkomsstatistikk både jakt- og helsemessig meget god. Jeg fikk Pelle ned til Stavanger, og på grunn av hans alder, valgte jeg å sjekke sædkvaliteten. Den var ikke lenger brukbar, dessverre. I full fart fant jeg ny hannhund med andre linjer og andre kvaliteter: NJCH Thorlien's Mr. Yankee. 
En av grunnene til det valget var hans amerikanske linjer via Jedi, og et utall av kombinasjoner med forskjellige tisper som hadde gitt gode resultater på avkommene. 
Fire dager etter paring ble Hera bitt av av et helt ormebol, og overlevde med nød og neppe. Deler av kullet ble reddet, seks av ni valper overlevde og ble solgt til jegere og noen få prøvefolk. 
En av tispene ble kjøpt av Arve Aarak, og Deisi som hun heter, ble senere mor til Freke. 
Jeg beholdt ingen hund selv fra dette kullet. Jeg hadde på det tidspunktet to tisper og syns den gang det var nok å følge opp.

Kull med NUCH NJCH Sandtjønna's Mezzo
Halvannnet år senere, i 1996, valgte jeg ny makker til Hera. På det tidspunktet hadde jeg fått mer oversikt og kunnskap om hannhunder og linjer på grunn av egen jaktprøveaktivitet.  Jeg hadde merket meg NUCH NJCH Sandtjønna's Mezzo som på det tidspunktet hadde tre kull etter seg. Ingen av disse valpene var gamle nok til å ha vist igjen på resultatlistene, så valget ble tatt ut i fra linjer bak Mezzo, og hans egne prestasjoner. 
Jeg merket meg en resultatliste som imponerte. Listen var lang, men viktigst var  alle de høye premieringene også fra VK-partier med full premieliste. Flere av første- og andrepremiene ble fulgt av CK og Cacit. Det borget for kvalitet i fuglearbeidene.   
Det ble født tre valper. En stor, kraftig hannvalp og to små tisper som var preget av lite næring fra livmoren. De to tispene døde, hannhunden ble kjøpt av Egil Reed i Egerund. Dick som han het, fikk 1.AK på jaktprøve og ble NESK avlshund.
Det hadde ingen hensikt å gjøre flere paringsforsøk med Hera. 

Jeg hadde fortsatt lyst å prøve ut Sandtjønnas Mezzo, og valgte to paringer med Mira. Fra første kull beholdt jeg selv Embla. Hun innfridde forventningene jeg hadde til kombinasjonen. Søksformat og reviering var preget av vilje til samarbeid. Hun var tidlig ute med rapportering på samme måte som sin mor, og fuglearbeidene var preget av høy presisjon og kontant reis. Jaktmessig var hun tidlig ute. Hun var født 2. februar, og var året etter i Alta i april og deltok i Arctic Cup med 5.UKK som resultat. 
Hun vant Forus Open og hentet etter relativt kort tid i VK nok poeng til jaktchampionatet. Også utseende var ok og utstillingschampionatet kom på plass. Hennes søsken ble ikke fulgt like godt opp i prøvesammenheng, men de jaktlige tilbakemeldingene tydet på et homogent kull. 
Ved neste paring ble Zenta født. Hun dro til Tromsø til Oddmar Isaksen og ble stammor til Ringvassøya. Egenskapene til Mira og Mezzo lå også her godt plantet i avkommene. 

Jeg prøvde et kull til på Mira, og valgte Bjønnålias Trym som makker. Han var en noe rå hund søksmessig, han var vakker å se til, med både norsk, svensk og internasjonalt utstillingschampionat. Bak Trym lå blant annet Hallråa's Sofus med Boss av Lysne som bestefar, samt Boss som bestefar på Tryms morslinje. Hera hadde også Boss i sine linjer, og selv om Boss kanskje ikke var den lysende stjernen, var han en meget solid jeger med høy arbeidsmoral. 

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å beholde noen valp fra dette kullet. Jeg hadde Embla som representant for Miralinjen, og skulle få bruke Deisi (etter Hera og Thorliens Yankee) slik at jeg kunne få en valp som representerte denne linjen og. 
Imidlertid klarte jeg ikke å selge Vind. Han styrte hele valpeflokken med sin avballanserte væremåte, og harmoni og ro ble en egenskap som preget ham hele livet. Han hadde mye av sin mors og halvsøsters egenskaper i forhold til søk, rapportering og fuglearbeid, og bekreftet dermed det jeg trodde, at tispelinjen bak Mira var sterk og preget avkommene uansett makker.       

Jeg hadde fortsatt ikke fått noe avkom selv etter Hera. Etter resultatene fra paringen med Mira og Mezzo og den ene hannvalpen etter Hera og Mezzo, valgte jeg samme kombinasjon med Deisi. Det ble sju valper i kullet, hvor jeg beholdt Freke. Søster Tjorven gikk til Jan Atle Larsen i Stavanger og de to søstrene var ikke ulike Knoll og Tott. I forhold til den rolige Vind som var blitt tre måneder gammel da "trollene" ble født, var jeg ganske usikker på hva slags egenskaper de to tispene egentlig bar med seg. Heldigvis gikk det bedre enn fryktet, og de var ikke gamle før de beviste både ro, konsentrasjon og arbeidsvilje. 
Helsemessig håper jeg Freke likner på sin mor. Deisi døde 7. oktober 2010, 15 1/2 år gammel! Freke selv er en robust og sterk hund som tar utfordringer på strak arm og med et særdeles åpent og vennlig gemytt. 
I kullet mellom Deisi og Mezzo fikk to hunder diagnosen C-hofter.  Selv om begge var helt i grenseland, den ene avgjørelsen ble også anket til nordisk ankenemnd, var det likevel en strek i regningen. Valg av hannhund til Freke vil derfor også være basert på solide HD-linjer.   

NUCH NJCH Jentefjellets Embla har to kull etter seg. Det første er en kombinasjon med linjer fra CJ Jæger og altså nok en gang Boss av Lysne. Borstadfjellets Spencer er etter Jøtulhoggets Tsar, en halvbror av min egen Hera og på mange måter lik henne både i søksopplegg og utseendemessige trekk. Tsar var imidlertid ikke så egenrådig som Hera kunne være, og selv om han var en stortgående hund, var revieringen hans jaktmessig veldig fornuftig. Jeg prøvde å få tak i eventuelle hannhunder etter Tsar, og Spencer pekte seg ut som en mulig kandidat. Han var eid av en kamerat av Einar Holmvik. Einar likte ham svært godt og tilbød seg å stille ham på prøve. Han fikk 2.AK, lå senere godt an til 1.AK med til da fire, fem fuglearbeid og få minutter igjen av de nødvendige 60 minutter. Nok en stand, nok et fuglearbeid og Spencer sprakk. Det ble med det forsøket. 
Kullet mellom Embla og Spencer endte stort sett hos jegere, med unntak av blant annet Tyra (eid av Per Oddvar Mo). Hun ble stilt et par ganger på prøve med prima kritikk, men ingen premie. Senere ble Tyra mor til Hattbekkens Hlin og Håp. Begge de to tispene fører den linjen videre. Birk var også deltaker på prøve noen ganger i UK. Flotte kritikker men ingen tellende fuglearbeid.
Til kull nummer to ble Skrubbhaugens Tim valgt. Tim har tittelen NS INT UCH og er etter NJCH Jøldalens Tell og NUCH Modalens May Li. Han er en av seks søsken hvor flere av disse viste seg som gode søkere og viltfinnere. 
Jeg hadde ikke Vinsterfjellet i mine linjer fra før. Det hadde jeg vurdert å prøve, ikke minst fordi bak i stamtavlen lå Steinheimen, Veten og Fjellrosa-linjer. Veten og Steinheimen lå også i Jankas (Emblas bestemor) stamtavle. Dessuten hadde oppdrettet til Pål Wahlquist (Vinsterfjellet) dokumentert blant annet to viktige egenskaper: dresserbarhet og viltfinnerevne. 
Heller ikke dette kullet fikk eiere som prioriterte prøver i særlig grad.
Kotja ble stilt noen ganger uten tellende fuglearbeid. Lissi var i utgangspunktet kun jaktet med, men da hennes eiere valgte golf i stor skala, fikk Lissi et nytt hjem hos Gerd Søderholm og Are Suhr. Der ble det 2.AK og 1.AK på fire starter, og Lissi bærer nå linjene videre med kullet etter NJCH Ildfotens Figo. Etter jul kommer det en tispevalp herfra for å bosette seg på Madla.
Det blir altså barnebarn fra Embla. Det kan jo bli like bra, det viste  tilsvarende historie med Hera - Deisi - Freke.  

Freke har til nå hatt to kull. I utgangspunktet er begge basert på nesten like linjer. Med forskjellige morslinjer hos Freke og farslinjer hos Mezzo som gir et krysningspunkt i Blåmyra i femte generasjon, gir det en forsterkning fra Hi-Treff og Hi-Trolls farslinje, og blir mer perifer i morslinjen. Bakgrunnen for valget har vært farslinjens kvalitet i fuglearbeid, og forsøket på å beholde samarbeidsegenskapene og mentaliteten i avkommene. 
Hannhund i første kull var Berkjestølens Hi-Treff. Det ble fem valper, tre er stilt på prøve og premiert. Pet til Svein Kvåle er den som har imponert mest.  Hun har 12 jaktpremier til nå (november 2010), blant annet 4x1.UK, 2.pr. Norsk Derby semi og 1.AK. I tillegg er hun en svært vakker hund og mangler bare et Cacib for å bli Internasjonal nordisk utstillingschampion.
Garas bor på Røros og eies av Geir Tønnesen. Han har ikke foreløpig ikke klart 1.AK, men har et par 2.AK. Garas er i følge eier en svært god jeger og fuglebehandler. Det ser ut til at han også mentalt har med seg Frekes mentalitet. 
Sol hadde jeg selv her i drøye to år. Hun er også greit premiert fra denne perioden, med seks premier som blant annet omfatter 2x1.UK og 2x2.AK.  Sol hadde problemer med å finne sin plass i flokken. Hun er mentalt sterk og ville gjerne være sjef. Da det ikke var gjennomførbart og hun ble satt på plass, ble det etter hvert vanskelig for henne. Hun ble solgt, og har det som plommen i egget hos sin nye familie hvor hun er "enebarn". 

I kull nummer to ble Hi-Treffs sønn Limingruets Hi-Troll brukt. I morslinjene her ligger Lyngåsen, Pussjo, Heggebakken, Spar Joker, Tarpan og Kogtved, blant annet. Det meste av dette er nytt for Frekes del.  
Jeg hadde ikke sett Trolls mor Tara i aksjon, Troll hadde jeg imidlertid opplevd, og han imponerte meg. Både reviering og fuglearbeid var etter mitt hjerte, og valget var derfor ikke så vanskelig. 

Det ble 10 valper i den paringen. Fem er stilt på prøve i UK og fire er premiert. Rago fra Bodø er kommet lengst med 1.UK, beste søker på sitt parti i Norsk Derby kval, men noe rå i semifinalen. Det ble et homogent kull eksteriømessig, og flere av dem har nok potensiale til å nå langt i utstillingsringen om de prioriterer litt arbeid der. De virker også rolige og harmoniske til vanlig, og har utviklet seg til gode søkere i løpet av jakta. Kort oppsummert ser det til at det siste kullet har den typen mentalitet jeg er på jakt etter; åpne, tilgjengelige og glad i både mennesker og dyr. Ute i terrenget er det av med båndet og øyeblikkelig full innsats.