Engelsksetterens evne til samarbeid

Tekst: Mette Møllerop

Artikkelen sto på trykk på NESK-sidene i Fuglehunden 2-05
  

På hjemmesiden til NESK, www.nesk.no , har det i lengre tid pågått en debatt om engelsksetterens evne til samarbeid og reviering.  Debatten startet i april i fjor og fortsatt er dette en sak som opptar flere. Under forskjellige overskrifter har hundeeierne tatt ordet, og utsagnene som går igjen spenner fra:

Er det slik at prøvesporten fremelsker hunder med en søksbredde som ”vanlige” jegere ikke er tjent med. Jeg tror svaret er ja.”

”På prøver viser hundene konkurranse, de "sloss" med makker om å komme først i terrenget, - komme først i fugl. Det kan bli noe drøyt enkelte ganger, men dette luker dagens dommere ut. På jakt og kanskje da i helt andre terreng og biotoper, kan en som oppfører seg som en villbasse på prøver, være den mest eksemplariske jakthund.

”Egentlig er dette en oppgave for dommerne å ta tak i. På "utklekkingstedet" for de enorme søk kan en oppleve at en hund som knapt er synlig uten kikkert ikke får noen negative kommentarer fra dommerne for sitt søk.”

”Hvis hunden din er perfekt på fjellet og du ikke vil "konvertere" den til skogsfuglhund, så foreslår jeg at du henger på den bjelle og lever med problemet.”

 

Er noen linjer mer samarbeidsvillige enn andre?

Noen spør om det finnes linjer som samarbeider bedre enn andre og linjer som brukes med godt resultat på skog.

Jeg har verken fasitsvar eller full oversikt, men jeg bor i en landsdel hvor terrengene veksler mellom store vidder, kupert fjell- og til dels skogsterreng, lavland og skog. Det betyr at vi har  bruk for hunder som behersker alle typer terreng, og har vi ikke det, må vi velge hund etter terrenget, eller terreng etter hunden. Det høres ut på enkelte av innleggene som det siste blir resultatet for flere…

I Sørvest-Norge har vi etter hvert fått en tradisjon for å delta på skogsfuglprøver med engelske settere. Hva det har resultert i og hvilke linjer som ligger bak premiene og de tre 4-erne på søksbredde, reviering og samarbeid, kan jeg si litt om.

Jeg har sett på prøvene på Oggevatn, i Kvinesdal og Egersund (Rogalandsprøven), fordi disse har terreng og biotop som er relativt kupert og tett, og sannsynligvis tilsvarer skogsterrengene andre steder i landet.  Jeg har sett på resultatene for de siste 4-5 årene.

Oggevatn-99: 64 starter, 16 ES, 17 premier, ES: 1x1.AK m/ÆP, 4x1.AK, 2x2.AK, 1x3.AK.

Oggevatn-00: Dette var også NM skog, med 132 starter, 27 ES (dvs. alle starter i semi og finale er talt opp, ettersom det ikke var mulig å skille ut hvilke partier som var  hva.)21 premier, ES: 1x 2.AK.

Oggevatn-01: 64 starter, 7 ES, 19 premier, ES: 0 premier

Oggevatn-02: 63 starter, 19 ES, 13 premier, ES: 1x1.AK m/ÆP, 3x1.AK.

Oggevatn-03: 68 starter, 12 ES, 8 premier, ES: 1x3.AK, 1x2.AK.

De 2x1.AK m/ÆP som ble delt ut til ES, for øvrig to av totalt tre på Oggevatn de årene, gikk til ES NUCH Prikken (NUCH NJCH Albert - Åsheimens Troja), og NJCH Berkjestølen Herman (NUCH Prikken – NJCH Finnvellen’s Zica).

 

Kvinesdal-01: 32 starter, 10 ES, 18 premier, ES: 1.AK, 2x2.AK.

Kvinesdal-02: 32 starter, 16 ES, 13 premier, ES: 2x1.AK, 4x2.AK, 1x3.AK.

Kvinesdal-03: 20 starter. 4 ES, 6 premier, ES: 1x1.AK,1x 2.AK.

Kvinesdal-04, ikke registrert ennå.

 

Egersund-00: 28 starter, 7 ES, 15 premier, ES: 2x1.AK, 1x2.AK

Egersund-01: 35 starter, 12 ES, 23 premier, ES: 4x1.AK, 2x2.AK, 1x3.AK

Egersund-02: 36 starter, 16 ES, 19 premier, ES: 3x1.AK, 6x2.AK, 1x3.AK

Egersund-03: 47 starter, 12 ES, 12 premier, ES: 2x1.AK, 2x2.AK, 1x3.AK

Egersund-04: 59 starter, 19 ES, 25 premier, ES: 4x1.AK, 4x2.AK.

 

Samarbeid og jaktvett

Disse to egenskapene ser jeg som fellesnevner på de engelsksetterne som behersker skogsterrengene. For noens del, kommer også rapportegenskapene inn i dette bildet. Spørsmålet er altså: finnes det linjer som behersker dette bedre enn andre?

Det er ikke enkelt å svare et klart ja eller nei på det. Personlig tror jeg at noe av ”kunsten” også ligger i dressuren og samværet med hunden. Samtidig er det klart at hundene arver forskjellige egenskaper fra foreldre og slekt bakover, slik at både arv og miljø (som i så mange andre sammenhenger), er nok årsaken til at noen lykkes bedre enn andre på skog.

Hvilke linjer som ligger bak ”suksessen” her nede, skal jeg vise noen eksempler på her. I tillegg vil jeg også legge ved noen av hundenes premieringer på høyfjell og lavland, slik at ikke noen tror at vi ”mister” høyfjellshunden vår i skogen.

 

Finnvellenlinjen

Den ene linjen som har og bærer videre disse egenskapene, er Finnvellen. Fra tida med paringene mellom Russlid’s Miss Janken og Gussi’s Branigan var det ikke tradisjon for å delta på skog. Det er derfor først og fremst senere avkom som dokumenterer egenskapene. Likevel kan en slå fast at denne første generasjonen hadde dette inne. NUCH Finnvellen’s Gubi er blant annet kreditert rapport på en av sine høyfjelsprøvekritikker. Hun jaktet dessuten helt problemfritt i alle typer terreng, også skog. En rekke av hennes søsken viste de samme egenskapene, eksempler er  NUCH NJCH Finnvellen’s Cherokee (Astrup/Aalerud) og NJCH Finnvellen’s Zica (Jan Telhaug). Disse to er blant annet valgt fordi de selv har avlet avkom med slike egenskaper og flere av disse har vist igjen på skog i Sørvest-Norge.

Finnvellen’s Zica er mor til Berkjestølenoppdrettet. Her finnes en rekke premieringer: NJCH Berkjestølen’s Vicky (NJCH Finnvellen’s Zica-Spar - Joker’s Sjakk) har 1x1.AK skog, flere 1.VK høyfjell, to av disse med CK og en med Cacit.

NJCH Berkjestølen’s Peace (NJCH Berkjestølen’s Vicky – NUCH NJCH Sandtjønna’s Mezzo) er rapportør, har 1.AK skog, en rekke høyfjellspremier i VK, blant annet 1.VK m/Cacit.

NUCH/NJCH Berkjestølen’s Hi-Treff (NJCH Berkjestølen’s Vicky – NUCH NJCH Vårhaugens Hi-Tech) har 1.AK skog. Hans meritter på høyfjell har vel få unngått å få med seg. Hi-Treff er både vinner av NM-høyfjell, 2xHøyfjellespokalen og vinner av Norgescupen to år på rad, til tross for sin unge alder. 

NUCH Berkjestølen’s Japp (NJCH Finnvellen’s Zica – Topdalen’s Pluto) har 1.AK skog, 1.VK høyfjell.

NJCH Berkjestølen’s Herman (NJCH Finnvellen’s Zica – NUCH Prikken) har 1.AK m/ÆP skog og 1.VK m/CK høyfjell.

Dette er de mest åpenbare eksemplene fra hunder i dette oppdrettet som kombinerer skog og høyfjell på en prima måte.

 

Jeg kan og nevne eksempler fra NUCH NJCH Finnvellen’s Cherokee:

Smylebakkens Chanti (Åsheimens Vesla – NUCH NJCH Finnvellen’s Cherokee) 2x2.AK og 2x1.AK skog, en rekke VK-premier, blant annet 1.VK.

Jentefjellet’s Mira (Skogsbakken’s Janka – Finnvellen’s Cherokee) var rapportør, hadde blant annet 4x1.AK skog og 3.VK høyfjell.

NUCH NJCH Jentefjellet’s Embla (Jentefjellet’s Mira – NUCH NJCH Sandtjønna’s Mezzo), 2x2.AK og 6x1.AK skog, en rekke VK-premier, blant annet 1.VK høyfjell og 2.VK m/res.Cacit lavland.

NUCH Jentefjellet’s Vind (Jentefjellet’s Mira – INT S N UCH Bjønnålia’s Trym), rapportør, kreditert rapport i kritikken på skog, men uten reis, 2.AK. 1.AK høyfjell.

Også halvsøsknene NUCH Jentefjellet’s Freke og Jentefjellet’s Tjorven er premiert på skog med nesten tilsvarende linjer en generasjon lenger bak (NUCH Jentefjellets Hera – Jentefjellets Deisi – NUCH NJCH Sandtjønna’s Mezzo). Begge to har 1.VK høyfjell. 

Ikke helt de samme linjene, men også her med den samme opprinnelsen, har NUCH Fosens Ylva (NJCH Daverekstrets Pia – NUCH NJCH Blåmyra’s Nicko) Også Ylva har 1.AK skog, samt flere gode VK-premieringer høyfjell, blant annet 1.VK m/CK.

I linjene til både NJCH Daverekstrets Pia og NUCH NJCH Sandtjønna’s Mezzo finner vi NSJCH Bjørkraggen’s Chott. Bak Chott ligger både NJCH Sørheia’s Non-Stop og NUCH Blåmyra’s Dorti, linjer som jeg kommer tilbake til etter hvert. 

 

Sørheialinjen

NUCH NJCH Sørheia’s Pols er en stamfar som ligger bak mange premier på skog:

Søstrene NJCH Evi og NJCH Tita  (Groheia’s J Bella – Topdalen’s Pan) har Pols som oldefar. Begge har flere skogsfuglpremier, blant annet 1.AK skog, og begge har 1.VK m/Cacit høyfjell i tillegg til en hel rekke andre VK-premier.

NUCH Prikken er nevnt flere ganger. Prikken (Åsheimens Troja - NUCH NJCH Albert), 3.AK, 5x2.AK, 1.AK og 1.AK m/ÆP. I tillegg 1.AK og 2.VK høyfjell. Prikkens bestefar er NUCH NJCH Sørheia’s Pols.

Julie av Frydentopp (NUCH Sørheia’s Josefa – NUCH Julius) 2.AK og 1.AK skog, 1.VK høyfjell.

NJCH Sørheia’s Non-Stop er bestefar til Julie, og det er halvbror til Pols.

Gimlekollen’s Tiril (NSUCH Åsheimens Gaya – NSUCH Trønderviddas van Gogh) fylte 2 år i høst, debuterte på skog med 1.AK som resultat. Hun har blant annet 4x2.UK høyfjell. Bak Tiril finnes også Pols som oldefar.

NUCH NJCH Krokmyrdalen’s Charly (NUCH Daverekstrets Mira – Bico), 2.AK, 2x1.AK, 1.AK m/ÆP skog, en mengde VK-premier, hvorav 2xCacit høyfjell hører med.

Oldefar til Charly er NUCH NJCH Sørheia’s Pols.

NUCH NJCH Langsifjellets Rex (Sandlona’s Funny Girl – NJCH Vigdaættas Pelle), 1x2.AK, 3x1.AK, en haug med VK-premier fra høyfjell og lavland, blant annet Cacit høyfjell. Oldefar er NJCH Sørheia’s Non-Stop, altså bror til Pols.

Rex sin datter Finnvellen’s Føyka ( NUCH Finnvellen’s Silja – Langsifjellets Rex), fikk også flere gode premier på skog, og er dessuten premiert i VK på høyfjell. En annen datter, Hågakollens Windy etter Caysa av Frygne er premiert på skog og høyfjell.

Nok en linje etter Prikken er med i dette bildet. Rødsjeggens Ester ble paret med Prikken og fikk avkom med svært gode samarbeidsegenskaper. En av dem er Heidarheimens Elias, med 2.AK og 2x1.AK skog, samt 1.VK m/CK lavland.

Hiafossens Frøya (Hiafossens Chila – NJCH Heggebakken’s Falco) har sin Sørheia i 7. ledd, men dog. 2.AK og 1.AK skog og premiert på høyfjell i UK.

Vårhaugens Mezzie (Trixi av Coppersmith – NUCH NJCH Sandtjønna’s Mezzo) har verken Finnvellen eller Cherokee bak seg, men via Mezzo har hun med seg både Sørheia og Veten. Langt bak i anene til Trixi finnes også Steinheimenblod. Mezzie har gode resultater på skog: 3.AK, 2x2.AK, 3x1.AK. Hun har ikke lyktes på høyfjell enda, men karakterene er det ingen ting å si på. Søsteren Unique fikk 2.AK skog samt en rekke premier på høyfjell som unghund før hun flyttet fra vårt distrikt.

Den siste hunden som tas med i denne oversikten, er Risefjellets Torill (NJCH Risefjellets Miksi – NJCH Himmelhøgda’s S Y Erin Ruby), 4x2.AK og 1.AK skog og blant annet 2.VK høyfjell.

Bak Torill finner vi NUCH NJCH Sørheia’s Pols som oldefar og vi finner NUCH NJCH Blåmyra’s Nicko, bestefar til Finnvellenlinjene.

 

Pokalvinnere

En siste kommentar til premieringsoversikten er vel verd å ta med: i Stavanger og Rogaland JFF finnes en pokal som går til den hund som vinner Rogalandsprøven. På pokalen er det i dag inngravert 15 navn. En IS, tre KV, tre P, 2 GS, en B og fem ES!

Alle de fem engelsksetterne kommer fra disse linjene.

 

Konklusjon?

Vi har en fellesnevner bak disse linjene. Steinheimenoppdrettet til Wrål Espestøyl ligger i bunn av begge disse linjene. For Finnvellen sin del, er Steinheimen inne både bak Belika, mor til Russlid’s Miss Janken og bak Veten’s Lola, mor til Blåmyra’s Nicko. Kombinasjonen Conny (Silva – Fly) til Tønnes Auestad og Vestfjellets Topper ga flere gode hunder. Tønnes beholdt selv Veten’s Toya som ble paret to ganger med Steinheimen’s Scott II. Det resulterte blant annet i avkommene Veten’s Mike, Lola og Au, som igjen ligger tungt bak de nevnte linjer med skogsprøvepremieringer. 

I Sørheialinjene finner vi Steinheimen både på en side, og i flere kombinasjoner på begge sider.

Både Vetenoppdrettet til Tønnes Auestad og Steinheimenoppdrettet til Espestøyl var kjent for å ha svært sosiale og samarbeidsvillige hunder. Steinheimen har produsert en lang rekke avkom, og  spesielt Steinheimens Scott II, har satt spor etter seg. Ettersom Espestøyl sverget til ganske kraftig linjeavl, er det derfor ikke usannsynlig at samarbeidsegenskapene ligger sterkt nedarvet i disse linjene.

 

Det er en omstendelig prosess å gå igjennom alle prøver og linjer. Noen hunderkan derfor være oversett. For å synliggjøre linjene bak disse resultatene, bør det likevel være mer en nok dokumentasjon. Mitt mål var å vise at engelsksetteren absolutt har noe å utrette på skog, det syns jeg resultatene her viser. Jeg har ingen tro på at høyfjellshunden ”konverteres til skogsfuglhund” som en av debattdeltakerne sier, ved å jakte og delta på skog.

 

 

 

 

NUCH NJCH Jentefjellets Embla fikk 11 premier på skog, 6 x 1.AK og 5x2.AK. Antall starter på skog er 16, noe som gir 69 prosent premiering.

Dressur er faktisk lett – uten strøm!

Tekst og foto: Mette Møllerop
Skrevet for Fuglehunden 6-2003 


En provoserende tittel?  - Ja, sier Ingvar Rødsjø, trønderen med fire dobbeltchampions i huset samtidig.  - Provoserende fordi det er skremmende å høre erfarne fuglehundfolk snakke åpenlyst om bruk av strøm. Å dressere en hund er ikke vanskelig når du bygger på lederskap, konsekvens og korrigering.

 

Å være prinsipielt uenig i bruk av strøm i vanlig dressurøyemed er en ting. Strøm i den sammenheng er dessuten forbudt og det er heller ikke vanskelig å regne opp en hel haug med mulige negative konsekvenser ved bruk av strøm. Men, kanskje viktigst av alt i diskusjonen om strømbruk eller ei er å vise alternativene. For nye, uerfarne hundeeiere som tror at strøm er den metoden en bruker for raskt å komme øverst på premielisten, er det viktig at en nå fokuserer på de andre løsningene.  Det dreier seg om de grunnleggende metodene en bør bruke i forbindelse med hundedressur, metoder som gir deg en bedre dressert hund, og som viktigst av alt, gir deg en hund du kan stole på og som ønsker å samarbeide med deg.

- Det viktigste elementet i hele dressurprogrammet er at hundene utvikler seg i forhold til det som er hundens iboende, grunnleggende egenskaper. Vi må altså ta vare på og bygge på de egenskaper som ligger der fra naturens side.  I dette ligger blant annet det at hunden både er  flokkdyr og vanedyr. 

Ingvar og Tove Rødsjø bruker mye tid på sine hunder. De bruker også tid på dressur, men ikke så mye som enkelte kanskje tror når en ser på det de har oppnådd av resultater. Nøkkelordene er verken mengde eller omfang, men noen få viktige bærebjelker: lederskap, konsekvens, nøyaktighet og korrigering.  

I forbindelse med grunndressuren av en valp, gjelder to ting; sosialisering og opplevelse av  trygghet sammen med preging. Valpen skal plasseres i flokkens rangordning og det opplever valpen som trygt. Når det gjelder preging, kommer dette inn også i forhold til rangordning.

- La valpen forstå at den må forholde seg til rangstigen, sier Ingvar.  - Hos oss gjør vi det ved for eksempel å la barnebarn løfte opp valpen etter nakkeskinnet, legge den i fanget og la den falle til ro. Du kan og dekke dem på ryggen og markere deg. Samtidig må den få føle seg trygg ved å få mye varme og kjærlighet. La den krype opp i fanget eller legge seg inntil deg når den har behov for det.

Hvilke ferdigheter må valpen lære seg som liten?

- Vi lærer den grunnleggende ting som innkalling og sitt. Her bruker vi korrigering som metode. Dersom valpen er uvillig til å bli kalt inn, får vi tak i den og markerer det. I tillegg lærer valpen lekapport.  Lekapport erstatter ikke tvangsapport, men for valpen er det en lek med mening. I tillegg til at det er kjekt å hente apportobjektet og avlevere det, styrker det samarbeidet og kontakten mellom valp og eier.                                                                           
I Rødsjøfamilien stiller en ikke store krav utførelse av andre disipliner når hunden er på dette utviklingstrinnet.

- En valp skal skjemmes bort. Den skal få leke og utforske verden rundt seg. Den er liten og det skal den få lov til å være. Men, de ferdighetene vi har valgt å legge vekt på, de korrigeres på detaljer. Et eksempel her er valpens leker, kontra biting på feil gjenstander.

Hva gjør du hvis valpen ikke er rolig i forhold til for eksempel fugl eller andre fristelser?

- På valpestadiet legger jeg ikke så stor vekt på det. Når valpen er blitt noen måneder og viser manglende vilje til samarbeid i for eksempel fuglesituasjoner, prøver jeg å få valpen til å holde seg i ro på stedet der det skjedde. Jeg  kommer meg så raskt som mulig ut til den, markerer og korriger på stedet. Sted er viktigere enn tid. Vi er nøye med å korrigere på stedet der uønsket atferd skjedde. Det gjelder selvfølgelig også ros. Det er like viktig med ros for riktig atferd på riktig sted. Gjennomfører du et konsekvent krav om ro på oppfluktstedet, har du muligheten til å utnytte eventuelle gjenliggere. Det kan dessuten gi deg en belastning mindre i jaktprøvesammenheng.

Hvorfor er sted viktigere enn tid?

- Hunder har ikke tidsbegrep på samme måte som oss mennesker. Til gjengjeld har de en grunnleggende egenskap som går på å knytte opplevelser til sted. Du ser ofte en hund ta seg en tur innom det stedet fuglen satt dagen før, bare for en liten sjekk. Når en hund opplever fugl som letter, enten det er etter stand eller støkk, er hunden fullstendig klar over hvor setet til fuglen er. Det var der den fikk ordre om å sitte. Ergo betyr det mindre om korrigeringen skjer når hunden kommer tilbake etter å ha forfulgt fugl, så lenge stedet er det riktige. Å korrigere hunden der den omsider setter seg, selv om det bare er ti meter unna, blir feil kobling. Du må ta hunden tilbake til setet og korrigere der. 

Dette er altså et eksempel på det å utnytte hundens iboende egenskaper i forbindelse med dressur?

- Ja, det er riktig og det er disse egenskapene en må bygge i dette arbeidet.

Hvis du har flere hunder med ut, kan de ta skade av å være tilstede under korrigering?

- Ja, det kan de. Det blir feil kobling for de hundene som ikke har foretatt seg noe galt. De tar til seg den avstraffelsen som den ”rabiate” hunden skal ha. Sørg med andre ord for at du er alene under ”avstraffelsen”. 

 

 

Unghund og krav

- Når det gjelder overgangen fra valp til unghund, er det tillatt for en ung hund å sprekke etter stuedressuren. Dersom dette er ute i forbindelse med fugl, bruker vi som jeg sa, tid på å roe den ned på stedet. Å si noe spesielt om alder i denne forbindelse er vanskelig. Det varierer fra individ til individ. Det er heller et spørsmål om hvor hunden står utviklingsmessig. Uansett er lederskap et nøkkelord når det gjelder dressur og krav til lydighet.

Jeg antar dere derfor har forskjellig dressuropplegg til hundene?

- Ja, det har vi. Du må analysere hunden og kartlegge hva slags individ du har med å gjøre. Hva slags egenskaper har hunden, hva slags psyke har den, ja i det hele tatt, hvem er den. Da først vet du noe om hva slags dressur som trengs. Selv om det kan være små detaljer som skiller, er disse detaljene viktige.

 

 

Veike hunder?

Ingvar er skuffet over flere av innleggene i debatten som nå går i Fuglehunden. Det gjelder både beskrivelsen av engelsksetteren og måten folk og dyr omtales på.

- Det er ikke bra å nevne folk og hunder ved navn slik flere av innleggene gjør.  I jaktprøvesammenheng skal vi ta opp ting der og da ute i terrenget. I Fuglehunden er det helt motsatt. Hva må nybegynnere tro?  Som gammel engelsksettermann kjenner jeg meg heller ikke igjen i det bildet som tegnes av engelsksetteren.  Etter å ha konkurrert i over 30 år, opplever jeg en helt annen kvalitet på dagens hunder enn da jeg selv startet.  I tillegg har konkurransen blitt både større og hardere.  Ser vi på de klare fakta som foreligger, viser også statistikk og resultater de faktiske forhold. Det er engelsksettere som har høstet mest premier og best plasseringer.

Et av ankepunktene til noen av dem som deltar i denne debatten, går på en utvikling av veike hunder. Ser du dem?

- Ja, men det er ikke rasebefengt. Det kan like gjerne være andre raser, men for all del, jeg ser også veike engelsksettere, selv om det altså ikke er mer av dem enn av andre raser. Et annet tankekors i den sammenheng er at det i grunnen er rart at en ikke ser mer av det når en tenker på metodene som brukes i dressursammenheng. Med både strømbruk og andre metoder i bakhodet forundrer det ikke meg at du får se rare reaksjoner fra hundene.  Jeg føler meg som en amatør på dressurområdet når jeg hører om alle de kreative løsningene og metodene folk finner på.  Jeg har ingen tro på at en skal gjøre det vanskeligere enn det er. Poenget er fortsatt: Korriger der det skjer. Ta deg umaken med å klatre opp for å markere på stedet. Dessuten, i forhold til det jeg sa om å komplisere dressuren ved hjelp av finurlige metoder, det er ingen sirkushund vi skal ha oss. Det er faktisk ikke så mange ting en jakthund trenger.

 

 

Kravdressur?

Et av de viktigste områdene innen kravdressuren er apportinnlæringen. Om den er det delte meninger.

- Hos oss er vi tilhengere av tvangsapport. Der ”melder” jeg meg på. Når jaktlysten begynner å ta overhånd hos de yngste, setter vi i gang med tvangsapport.

Når starter du da?

- Det varierer fra hund til hund. Noen må vi starte tidligere med enn andre. På Hi-Treff begynte vi da han var 12 måneder. De andre har startet litt senere. Et moment som sjelden snakkes om i forbindelse med apportinnlæringen, er sjøltillit. Har hunden for lite sjøltillit, økes den ved innlæringen. Har hunden for mye, tas noe av den ned.

Enkelte er i mot tvangsapport fordi de mener det er feil å ta hunden så langt ned.

- Jeg er helt uenig i det. Ved tvangsapport får du ikke bare en sikker apportør, det er i tillegg nøkkelen til ”finishen” på en dressert hund. På en voksen hund er tvangsapporten inngangen til dressur med krav.

Strømbruk har du vært inne på tidligere. Mange bruker det som sitt svar på dressurproblemer.

- Det er skremmende å høre erfarne fuglehundefolk snakke åpenlyst om bruk av strøm. Hvis det skal bli måten de har tenkt å nå målet på, burde de heller finne noe annet å gjøre – kjøpe båt, klatre i trær, hva som helst annet, men ikke hund.  Vi har et ansvar ovenfor nye hundekjøpere, vi som avler og bidrar til avlen. Hvis du selger hund medfølgende batteri, da er vi langt! unna målet. Vi ser jo hundene vi som er dommere, og vi ser hvem som har blitt ”ordnet opp” med tekniske hjelpemidler. Det er som en ljå slår beina under dem.

 

 

Jakt for jakthunder og prøver for prøvehunder?

- Jeg jakter mye og hardt. Det er bra for hunden, er min erfaring. Våre hunder apporterer i alle situasjoner. At det skal være negativt for VK-hunder, er jeg ikke enig i. Når vi jakter, skal hunden få være med på alle disipliner, også hente byttet. Da har jeg også muligheter til korrigering.

Hva gjør du konkret da?

- Ved såkalt sprekk i apporten, at hunden sprekker i det fuglen faller, går jeg ut og henter hunden tilbake til stedet med et kraftig tak i nakken og gjerne verbal korrigering. Deretter får hunden beskjed om å hente rypa.

Du er med andre ord glad når hunden gjør noe galt?

- Det var vel litt i overkant da, men det er klart at uten sprekk og situasjoner som ikke er slik du ønsker at de skal være, får du heller ingen mulighet til å korrigere. Det er under jakt og trening du har denne muligheten, i prøvesammenheng er det for sent. På den bakgrunn kan du godt si at vi håper på slike situasjoner fordi vi nettopp da får korrigeringsmuligheter.

Hvor nøye er du med den perfekte situasjon?

- Det skal være perfekt. I jaktprøvesammenheng tillates et visst slingringsmonn i situasjoner hvor du har fugl med i bildet. Hvis du godtar det på trening, vil det svært ofte skli ut. En meter, to meter, tre meter og før du vet ordet av det, har du meter nok til å bli hjemsendt.  I treningssammenheng har du anledning til å jobbe for det perfekte, og det gjennomføres hos oss.

Den beste jaktprøvehund er altså den beste jakthund?

- Ja, og jeg er frustrert over de innlegg som forfekter det motsatte. Det er ikke de ”umulige” jaktprøvehundene som får premier, men de jakt- og prøvehundene som ”holder” seg til jaktprøvereglementet.  Jaktprøver driver vi ikke med for å ha det sosialt og skaffe oss premier hver eneste helg, men for å finne de beste hundene til avl. Selvfølgelig starter vi også for konkurransens del, vi starter for å vinne, selv om sjansen selvsagt er like stor for å tape.

Er prøvereglementet godt nok til å plukke ut de beste hundene?

- Ja, det mener jeg det er. Dersom prøvereglementet følges, tilfredstiller det våre krav. Jeg syns det er viktigere nå å bruke tid på å kvalitetssikre sporten. Det må gå på premisser som gagner kvaliteten og sørger for at det ikke er tilfeldigheter som avgjør resultatet. I forhold til konkrete egenskaper gjelder det viltfinnerevne, reviering, format og så videre.  I forhold til organisering av dagen kan det være paroppsettet i runde to. Reglementet beskriver det ønskede oppsettet, en mot tre, to mot fire etc. Det er viktig at dette følges, at vi ikke får en tilfeldig rekkefølge som gjør at noen hunder blir gående i timevis uten å få prøve seg, mens andre slippes med korte intervaller. For din egen og hundens del er det viktig for dine forberedelser at du vet når du skal i ilden.  Noen vil kanskje synes at det er en bagatell å henge seg opp i slike organisatoriske ting, men blir det mange nok små bekker, ender det fort opp i mye rart. Det er allerede nok av tilfeldigheter og subjektivt skjønn i sporten om ikke regelverket også skal tolkes på den måten.

 

 

Apportkravet

Apport er inngangen til kravdressur for en voksen hund, har Ingvar sagt tidligere. Hvilke prinsipper ligger bak denne tankegangen?

 - Også her kommer prinsippet med korrigering inn. Vi kjører et intenst løp på apporten. Det er ingen bønn. Vi skal se framgang og opplever vi stagnasjon, gjelder det å finne nye nyanser i metoden for å få framgang. Du skal ikke være redd for sprekk i dressuren under innlæringen. Da har du sjansen til å korrigere. Hunden er også rask til å utnytte sprekker. Det må du sørge for at den ikke får anledning til. Det ligger med andre ord mye psykologi i apportinnlæringen, ja i annen dressur og selvfølgelig. Moralen er at du trenger ikke være  hard om du bruker psykologi. Det å stille krav og ikke godta det nestbeste, har ingen ting med hardhet å gjøre. Du skal konsekvent jobbe for det perfekte, samtidig som du bygger på akkurat denne hundens egenskaper og psyke.

Er det pirkete?

- Nei, ingen ting er godt nok før det er hundre prosent.

 

 

Annen rase?

Mange hundeeiere har prøvd forskjellige fuglehundraser opp i gjennom årene. Ingvar og Tove har holdt seg til engelsksettere hele tida. Har de noen gang tenkt på å skifte rase og prøve ut andre typer hund?

- Nei, hvorfor det?  Gjennom erfaring har jeg sett at engelsksetteren viser de beste resultatene  ved hjelp av det redskapet vi måler dem med, nemlig jaktprøvene. I tillegg kommer gemyttet. Det er meget bekvemt å ha denne rasen i huset, sammen med familien. Selv om hundene er i bruk på jakt og prøver nesten hele året, er de likevel en del av familien og med oss ute som inne, hjemme, på hytta og sammen med andre mennesker. Da er engelsksetterens gemytt avgjørende for oss.

 

 

 

  

Apportbittet: For å lære hunden korrekt bitt, legg hånden inn i munnen og korriger bittet.

Mentalitet hos fuglehunder


Tekst: Eric Wilson
Artikkelen sto på trykk i Fuglehunden 2-08

Hvorfor beskrive mentalitet?
Å kunne beskrive en hunds personlighet er verdifullt av flera årsaker. Det gør det lettere for oss å beskrive hvordan trening og oppdragelse skall tilpasses individet. Det fører kanskje også til at vi avstår fra å benytte en hund i avl dersom kullsøsken til den tiltenkte avlshunden ifølge eiernes  beskrivelse viser mentale mangler. Vi kan også gjenomføre spresielle mentaltester som kompletterer jaktprøvene, men dette er krevende arbeide. Først må spesielle dommere utdannes, det skal lages testplasser og informasjonen fra testene skal bearbeides og publiseres slik at de blir tilgjengelige. For at testvirksomheten skal få et riktigt genomslag i avelsarbeidet kreves det dessuten  at det ikke bare er de tiltenkte avlsdyrene som testes.

Dessuten kan man spørre seg seg om ikke jaktprøvene allerede i dag delvis tar hensyn til hundenes mentalitet. Mentalt stabile hunder blir vanligvis  også bedre jakthunder, som presterer bedre på prøvene, forutsatt at bedømmelsen av hundene tar hensyn til at mentale egenskaper modnes gradvis. Dette er kanskje forklaringen til at jakthunder ofte er bedre mentalt enn hunder i rasegrupper der hundenes prestasjoner ikke er veiledende i avelsarbeidet. Det er tross dette min overbevisning at mer utbredd kunnskap om hunders mentalitet, selv uten spesielle tester, på sikt leder til at vi får mentalt bedre hunder.

De fleste hundemennesker er enige om at god mentalitet er en av hundens viktigste egenskaper. Det gjør den ikke bare til et bedre bruksdyr,  men også til en bedre og triveligere familiehund. De fleste har ingen problem med å avgjøre om en hund har bra eller dårlig mentalitet, i det minste så lenge vi holder oss til ytterlighetene. Ytterst få har derimot evne til  på et mer saklig grunnlag å beskrive en hunds mentale mangler. Den fremste årsaken til dette er at det mangler  en god nok terminologi for å beskrive mentale egenskaper. Den eneste  terminologien vi kan benytte i dag er både tilårskommen og vanskelig  å förstå for den som ikke daglig og yrkesmessig arbeider med hunder.


Senere tids forskning antyder at hovedtrekkene  i personligheten hos pattedyr viser store likheter og at  hunders personlighet kan beskrives med de samme termer som den menneskelige personligheten. Man begynner også å finne ut hvilke rene fysiologiske faktorer som ligger bak variasjonene i personligheten og til og med hvilke gener som styrer dem. At det finnes likheter mellom hunder og mennersker når det gjelder  mentalitet og personlighet er kanskje ikke så overraskende. Hjerte, blodsirkulation, fordøyelse og andre grunnleggende kroppslige funksjoner fungerer jo på presis samme måte hos mennesker som hos hunder så hvorfor skulle det ikke finnes likheter også  i koblingen mellom ulike strukturer i hjernen og våre personligheter. .   


Nedenfor skal jeg komme med forslag til noen egenskaper som vi kan benytte for å beskrive en hunds personlighet. Dernest har vi de rent jaktlige egenskapene som jaktlyst, søk og viltfinnerevne. Disse regner  vi kanskje ikke som mentala egenskaper, selv om grensen mellom dem i blant kan være flytende.

 


Redsel

Det viktigste personlighetstrekket hos hunder er hvordan  de handterer sin redsel. Vi snakker da ikke bare om hvor redd en hund blir i ulike situasjoner men også om hvordan  den hanterer sin redsel (det som vi pleier å beskrive som mot) og om upplevelsen gir varige minnesbilder (det som vi pleier å beskrive som hvor veik/hard hunden er). Hunder som viser mangler i denne egenskapen uppleves som nervøse, angstfylte og iblant også stressede. De er følsomme og får ofte varige minnesbilder av ulyst som lagres i hundens bevissthet, hvilket gjør den både vanskelig å dressere og angstfylt. Personlig pleier jeg  å kalle denna egenskapen for  ”selvtillit”. Egenskapen kan sies  å sammenfatte egenskapene nervestabilitet, hardhet og dådkraft i den gamle terminologien.


En hund med høy selvtillit gir ett stabilt intrykk, den kan bli redd men gjenvinner raskt fatningen og vil da undersøke hva  det var som skremte den. Den får videre ingen varige negative minnesbilder av opplevelsen. En hund med høy selvtillit gir et stabilt intrykk samtidigt som den kan uppfattes som litt vanskeligere å dressere ettersom effekten av ubehag i dressuren ikke ”fester seg” på samme vis. Nettop dette har medført at bruksprøver som ensidig vurderer dresserbarhet ofte leder til hunder med svakere selvtillit.


Spørsmålet kan gi anledning til ettertanke, ikke minst når det gjelder jaktprøvebedømmelse og hvilke krav vi stiller til hunder i ulike aldre. Tidlig bedømmelse av hunders ferdigheter på prøver, der først og fremst fart og søk premieres, leder automatiskt til ett utvalg av de hunder som har lavere selvtillit eftersom de er lettere å dressere til det litt lavere lydighetsnivået som kreves i UK. Når vi siden øker kravet i AK og VK kan den lavere selvtilliten gi problem. Som vi skal se lengre fram er selvtillit ikke den eneste egenskapen som påvirker en hunds dresserbarhet.  


Mye tyder på at skuddredsel er en svært spesifikk form for redsel som vi ikke automatiskt kan koble sammen med selvtillit. Hunder som reagerer på skudd gjør det av to årsaker, enten fordi  skuddløsningen fremkaller redsel eller fordi  hunden forventer seg noe positivt, hvilket ofte blir tilfellet hos jakt-erfarne hunder. Den siste formen kaller vi for ”skuddgalskap” og skal forståelig nok ikke belastes hunden negativt. I de tilfeller da lyden av et skudd fremkaller redsel skiller man mellom en moderat form – vi sier at hunden er skuddfølsom – og en kraftigere form – skuddredsel


For den som vill fordype seg ytterligere i temaet kan det nevnes at egenskapen selvtillit beskriver det som i den menneskelige  personligheten beskrives som  ”harm avoidance” eller ”neuroticisme”. Egenskapen påvirkes først og fremst av transmittorsubstansen serotonin. Lave serotoninnivåer leder til at individet er urolig og engstelig og at ulystopplevelser blir vedvarende og leder til angst. De alt mer populære såkalte lykkepiller av SSRI typen (selective serotonin reuptake inhibitor) virker nettop gjenom å forhøye innholdet av serotonin i hjernen.  Det finnes en klar arvelig grunn til at visse  individer har for lave serotoninnivåer selv  om konsentrasjonen også påvirkes av miljøet. Gjentatte opplevelser av  misslykkethet og motgang av ulike slag leder til synkende serotoninnivåer mens  framgang og følelsen av å ha kontroll leder til forhøyede serotoninkonsentrasjoner.  

 


Aggressivitet

Aggressjon kan vises mot andre hunder eller mot mennesker. Aggressiv adferd oppvises framfor alt for å skremme,  det vil si at adferden forsøker å øke avstanden overfor en motstander. Den utløsende årsaken til aggresjon kan være redsel, markering av status i en rangkonflikt, mat- eller bytteforsvar. Til aggressiv oppførsel regnes alle former for trussel, skinnangrep og i alvorligere tilfeller angrep med bitt. Hos visse arbeidshunder må hunden iblant kunne være aggressiv. Når hunden benytter sine aggressjoner under arbeide benyttes uttrykket skarphet. Skarphet og aggressivitet er dog samme sak. Fuglehunden behøver derimot ingen skarpet og aggressjoner i alle former er uønskede, uavhengig om det skyldes svikt  i selvtilliten eller noen annen årsak.

 


Opptreden mot mennesker

Måten hunden forholder seg overfor mennesker er selvfølgelig viktig. Vi benytter vanligvis to begrep for å beskrive dette forholdet; tilgjengelighet og samarbeidsvilje.

 


Tilgjengelighet
Hundens tilgjengelighet beskriver forholdet til fremmede personer, det vil si personer som ikke tilhører familien. Hunder med lav tilgjengelighet avviser aktivt kontakt med mennesker i form av redsel eller aggressivitet. I andre enden på skalaen finner vi hunder som er overdrevent tillitsfulle overfor fremmede mennesker, som aktivt søker kontakt med dem gjennom å hoppe og mase. Ideell tilgjengelighet for de fleste er en hund som ikke aktivt søker kontakt med fremmede mennesker men som rolig og behersket besvarer kontakt som tas av fremmede.


Vi vet at ulikheter i hunders tilgjengelighet i høy grad kan forklares av arvelige faktorer og arvbarheten er vurdert til mellom 0,3-0,4.

 


Samarbeid

Samarbeidsviljen beskriver hundens forhold til føreren eller til den eller de personer som hunden har et nærmere forhold til. Med samarbeid mener vi hundens behov for bekreftelse fra føreren. Engelskmennene kaller egenskapen meget treffende for ”willingness to please”. En hund med høy samarbeidssvilje er interessert i å være sin herre til lags og søker ofte førerens bekreftelse, det vi til daglig kaller for kontakt. Samarbeidssviljen kan selvfølgelig påvirkes under dressuren i form av forbedret kontakt. Høy samarbeidssvilje leder til at hunden har et sosialt insitament for å adlyde, hvilket i høy grad letter lydighetsdressuren. Samtidig kan en høy samarbeidssvilje lede til at hunden uppleves som unødig føreravhengig, hvilket blant annet kan vise seg i et trangere søk i begynnelsen av  av jakttreningen. Søket forstyrres ved at hunden stopper opp og tar kontakt med føreren noe som vanligvis forsvinner dersom ikke   føreren oppmuntrer oppførselen ved å besvare kontakten. Ettersom egenskapen påvirkes av forholdet til føreren er den vanskelig å  teste objektivt. Hunder med lav selvtillit er usikre og søker mer førerstøtte hvilket lett kan forveksles med med at hunden er samarbeidssvillig.


Også når  det gjelder samarbeidsviljen finnes det en risiko ved å bedømme hunder på jaktprøve for tidlig. Unge hunder med lav samarbeidsvilje premieres ettersom de oppviser et mer selvstendig søk. Når denne type av hund blir eldre og mer selvstendig jakter den ofte for seg selv. Den hunden som i begynnelsen er  mer kontaktsøkende viser når den blir mer selvstendig et ideelt søk i god kontakt med føreren.


I forsøk på å  analysere den menneskelige  personligheten har egenskapen blitt breskrevet som”belønningsavhengig” eller ”agreeableness”.  Den påvirkes av transmittorsubstansen norepinephrin i deler av hjernen.


Min personlige oppfattning er at de egenskaper vi hittil har regnet opp er de viktigste i en fuglehunds personlighet. Dersom vi vil  vi beskrive fler nyanser i personligheten kan vi også snakke om livlighet, nysgjerighet og envishet.

 


Livlighet

Med livlighet mener vi hvor alert og energisk en hund er når den ikke er direkte aktivert, som i de tilfeller når den jakter. En livlig hund står ikke stille men flytter hela tiden beina, den er mer reaktiv og kan ibland uppfattes som nervøs og masete. En livlig hund som utover dette  ikke har mentale mangler, uppleves som roligere når den er lydighetsdressert. Mindre livlige hunder uppleves som flegmatiske og sløve. Fuglehunder skal være relativt livlige.

 


Nysgjerrighet

En livlig hund reagerer raskere enn en mindre livlig hund men den behøver nødvendigvis ikke være mer nysgjerrig. En nysgjerrig hund er framfor alt intressert i å undersøke nye saker, ikke minst slikt som kan være litt farlig eller spennende. En del av fuglehundens søk kan henledes til denne egenskapen selv om jaktlyst selvfølgelig også påvirker. En teori er at denne egenskapen fremfor alt påvirkes av transmittorsubstansen dopamin. Hos menneske blir egenskapen kalt for ”spenningssøkende” (novelty seeking). Personer som er spenningssøkere (hopper fallskjerm, klatrer i berg osv) har vist sig å ha lettere for å utvikle alkolisme.

 


Envishet

Kamplyst har lenge blitt ansett å være tjenestehundens viktigste egenskap. I de fleste tester bedømmes den vanligvis  der hunden får kjempe om en tøyfille. Hos andre hundetyper enn schäfer bør egenskapen bedømmes i andre situasjoner. Hunder med stor kamplyst kjemper, drar og blir bare mer engasjert når de møter motstand. Hunder med stor kamplyst beskrives som mer konkurranse-tilbøyelige og envise. Med tanke på at begrepet kamplyst lett fører tankene til aggressivitet har jeg valgt å kalle egenskapen för envishet.  Envishet kan vise seg i forskjellige former på  ulike hunder. Hos trekkhunden viser den seg når det blir motbakke,  da den envise hunden tar i etter hvert som motstanden øker. Hos fuglehunden viser envisheten seg i tungt snøføre eller mot slutten av dagen når den egentligen er trøtt.


Egenskapen har også blitt beskrevet som  et uttrykk av selvforsterkning. Med dette menes det at hunden upplever en tilfredsstillelse ved å engasjere seg intensivt, uten at
engasjementet nødvendigvis må lede mot et mål. Envise hunder upplever med andre ord en tilfredsstillelse i å engasjere  seg , hvilket gjør den til en av de viktigste egenskapen for alle typer av arbeidshunder.


Vi kan selvfølgelig fortsette å dele opp  hundens personlighet i flere egenskaper men spørsmålet er om det er meningsfylt. Senere tids forskning antyder at de egenskaper vi snakker om virker å ha en  felles bakgrunn og at de viktigste personlighetstrekkene kan sammenfattes i en ekelt egenskap. Den svenske etologen Kenth Svartberg har i sin bedømmelse av mentaltestene i Svenska Brukshundklubben beskrevet denne egenskap som ”framåtanda” (”boldness”). I de tester som vi i dag benytter oss av for at avle fram tjenestehunder innen Svenska Försvaret sammanfattes testresultatene på lignende vis  i en indexverdi som er et uttrykk for hvor godt personligheten stemmer overens med idealet.

 


Er mentalitet arvelig?
For å beskrive om en egenskap påvirkes av arvelige faktorer benytter genetikerne begrepet arvbarhet. Med det menes det hvor stor del av ulikhetene som vi ser innen hundestammen som kan forklares av arvelige faktorer. Er arvbarheten null inneber det at ulikhetene som sees mellom hundene overhode ikke skyldes arv, men utelukkende forårsakes av andre, ikke genetiske faktorer. Det kan skyldes måten hunden trenes på, hvilket fôr den har fått eller på grunn av at man ikke testet egenskapen på en tilstrekkelig sikker måte. Er arvbarheten 1,0 (eller 100%) innebærer det at alle ulikheter vi ser hos hundene skyldes arvelige faktorer. Eftersom det i praksis er bortimot umulig  å finne  arvbarheter som engang ligger i nerheten av 100% pleier man å si at arvbarheten er høy eller svært høy dersom den ligger over 40%. Arvbarheten for hofteleddsdysplasi og mankehøyde utifra den måten vi i dag måler disse  egenskapene på er  oppmot 40%. Arvbarheten för de fleste mentale egenskaper som bedømmes i  mentaltester ligger i de flesta tilfeller  rundt 20-30 % vilket er betydligt høyere enn  för de egenskaper som bedømmes på jaktprøver. Det råder med andre ord ingen tvil om at hovedtrekkene  i hundenes personlighet har en sterk arvelig bakgrunn og at man i avlsarbeidset relativt raskt  kan endre hundenes mentalitet, både til det verre og til det bedre.

 

·              Den terminologien som har vært rådende siden 1940 tallet beskriver hundens mentalitet i ni egenskaper. Nervekonstitusjon, dådkraft (mot), hardhet, temperament (livlighet og nysgjerrighet), skarphet forsvarslyst, tilgjengelighet, samarbeidssvilje og skuddfasthet.

 

Erik Wilsson